Hva er degenerativ myelopati hos hunder?
Degenerativ myelopati hos hunder, eller kronisk degenerativ radikulomyelopati, er en nevrologisk lidelse knyttet til degenerering av nervefibre og demyelinisering (tap av stoffet som tjener til å isolere og beskytte nervefibre) fra ryggmargen..
Selv om den nøyaktige opprinnelsen til tilstanden hittil er ukjent, er det en arvelig sykdom som derfor har genetiske årsaker - blant andre faktorer - og mer spesifikt en mutasjon av SOD1-genet på kromosom 31 til hunden.Flere hunderaser er derfor kjent for å være disponert for det, som schæferhund, siberian husky, walisisk corgi, Rhodesian Ridgeback, bokser eller Berner sennenhund blant mange andre raser.
Den "menneskelige ekvivalenten" av degenerativ stigende myelopati hos hunder ville være Charcots sykdom, ellers kjent som amyotrofisk lateral sklerose.
Degenerativ myelopati hos hunder: symptomer
Symptomene på degenerativ myelopati hos hunder vises veldig gradvis hos eldre hunder, slik at de ofte assimileres til aldersrelaterte lidelser.
De består av:
- ataksi og lokaliserte nevrologiske lidelser på bakbena som fører til unormal gange, initi alt lett lammelse av bakbenene (som deretter forverres) og dårlig koordinasjon av bakparten,
- slitasje av klørne forårsaket av deres friksjon på bakken i forbindelse med symptomet nevnt ovenfor. Hunden, som da ikke lenger er klar over posisjonen til bakbena hans, vil dra dem bak seg når han går.
- muskelatrofi av bakbena, dvs. atrofi av musklene i bakbena.
Litt etter litt forsterkes disse symptomene inntil de når hundens forbein og deretter brystkassen og forårsaker fullstendig lammelse av dyret hvis sistnevnte ikke avlives først.
Kliniske tegn vises mellom 4 og 14 år, med en gjennomsnittsalder for debut av de første symptomene rundt 8 til 10 år. De utvikler seg over en periode fra 6 måneder til 3 år. Svært invalidiserende for hunden, men de er ikke forbundet med smerte for dyret.
Sykdommen kan føre til komplikasjoner som dannelse av trykksår på bakenden.
Diagnose av degenerativ myelopati
Diagnosen degenerativ myelopati går først gjennom en klinisk undersøkelse av dyret og en nevrologisk undersøkelse der veterinæren spesielt vil vurdere dyrets reflekser og synliggjøre tilstedeværelsen av underskudd proprioseptiv.
For å bekrefte diagnosen kan veterinæren også bruke tilleggsundersøkelser som:
- en myelografi (røntgen med jodert kontrastmiddel for å oppdage ryggmargssykdommer), en vanlig røntgen av ryggraden, en CT-skanning eller en MR,
- en cerebrospinalvæskepunktur,
- muligens en DNA-test for å se om dyret er bærer av den genetiske mutasjonen som er involvert i utbruddet av sykdommen. Hvis hunden er bærer av mutasjonen, betyr ikke dette at symptomene som observeres nødvendigvis skyldes degenerativ myelopati, men at dyret sannsynligvis vil utvikle sykdommen i løpet av livet og at symptomene kan være relatert til den. .
Generelt er diagnosen degenerativ myelopati en eksklusjonsdiagnose. Undersøkelsene brukes kun til å utelukke andre patologier som kan forårsake lignende symptomer hos dyret som en svulst, en diskusprolaps type II osv.
Sikkerhetsdiagnosen oppstår vanligvis bare når dyret dør, hvoretter det er mulig å utføre en histologisk analyse av ryggmargen.
En behandling for degenerativ myelopati?
Akk, til dags dato finnes det ingen kurativ behandling for degenerativ myelopati hos hunder eller til og med en behandling som vil bremse utviklingen. Når sykdommen bryter ut, utvikler den seg uopprettelig til lammelse av dyret i løpet av 12 til 18 måneder etter diagnosen, så mye at veterinæren oftest anbefaler eutanasi når de første tegnene på generell lammelse setter inn.
På den annen side er det mulig og til og med anbef alt å opprettholde et minimum av fysisk aktivitet for hunden for å opprettholde muskelmassen og bevegelsesevnen. Fysioterapi, svømming og hydroterapi anbefales derfor. Det er også mulig å hjelpe hunden din med å opprettholde sin fysiske aktivitet ved å hjelpe ham å bevege seg ved hjelp av en stropp eller et håndkle.
Hvordan forebygge degenerativ myelopati?
Det finnes en genetisk test, tilgjengelig for alle hunderaser, som gjør at oppdrettere med risiko for reproduksjon kan utelukkes.
Som et forholdsregler bør derfor dyr som er heterozygote for genmutasjonen eller homozygote for det muterte genet, ideelt sett utelukkes fra avl. Målet er åpenbart at de unngår å overføre mutasjonen til sine etterkommere.
Homozygot, heterozygot: késaco?
Hos hunder, for et individ, eksisterer hvert gen i 2 kopier: ett fra faren og det andre fra moren. Hvert gen finnes i flere varianter k alt alleler. Hunden sies altså å være homozygot hvis den har, for et gitt gen, 2 identiske alleler og heterozygot hvis den har 2 forskjellige alleler av samme gen. For genet som er delvis ansvarlig for degenerativ myelopati, vil en heterozygot hund derfor ha et "norm alt" allel og et "mutert" allel.